SLUTNINGSSTIGEN

© Tekst og grafikk: Stein Tore Nybrodahl

"At man, naar det i sandhed skal lykkes en at føre menneske hen til et bestemt sted, først og fremst maa passe paa at finde ham der hvor han er og begynde der".
Søren Kierkegaard, "Brudstykke av ligefrem ledelse" (1895).

Slutningsstigen hjelper oss til å se hvilket abstraksjonsnivå et utsagn befinner seg på. Helt nederst på stigen finner vi observerbare ord og handlinger som faktisk er blitt sagt og gjort. På dette trinnet er det liten tolkning - utsagnene relateres til hva som faktisk har hendt. Tenk hvordan et videokamera vil oppfatte og beskrive en situasjon.

Desto høyere på stigen vi kommer, desto mer preges kommunikasjonen av vår egen tolkning og "fargelegges" av våre egne meninger, antakelser og overbevisning. Jo høyere opp på stigen vår kommunikasjon ligger, desto større er sjansene for at vårt språk blir oppfattet som uklart og preget av tolkning. (Materialet omkring slutningsstigen er bygget på materiale fra Chris Argyris, Robert Putnam og Philip McArthur).

Slutningsstigen har 6 trinn:

 FIGUR 4: Slutningsstigen og den refleksive loop.

Trinn 1: Jeg observerer data og fakta. Dette er det som konkret blir sagt og gjort. Her ligger alle data og fakta som kan observeres. Forestill deg hvordan et video-kamera ville ha fanget opp situasjonen. Eksempel: John kom en halv time for sent til møtet og han sa ikke hvorfor.

Trinn 2: Jeg velger ut data fra det jeg observerer. Som tidligere beskrevet kan to mennesker oppleve samme situasjon ganske ulikt, og dette skyldes at de velger å fokusere på ulike observerbare data og fakta. (Eksempelvis hvordan to supportere fra hvert sitt lag oppfatter en fotballkamp). I eksemplet vil en person f.eks. kun fokusere på at John kom for sent og sjekke antall minutter, samtidig som han tenker på at dette er noe som stadig gjentar seg. Den andre opplever at John kommer for sent, men hun lytter etter hans begrunnelse for den sene ankomsten. Måten de oppfatter og velger ut hvilket inntrykk de får av situasjonen vil dermed bli forskjellig.

Trinn 3: Jeg legger til meningsinnhold til de data jeg har observert og valgt ut. Dette meningsinnholdet kan være av både personlig og kulturell art. Hjernen vår har en sterk trang til å forstå og se sammenhenger, samtidig som den kobler opplevelser sammen med tidligere erfaringer for å lettere skape en mening ut av det den oppfatter. Dette gjør at våre eksisterende mentale modeller preger det vi opplever.

I eksemplet kan vi her tenke oss at en person legger følgende meningsinnhold til Johns forsinkede ankomst: Jon visste når vi skulle starte. Han kommer for sent med vilje.

Trinn 4: Jeg gjør antakelser og trekker konklusjoner på bakgrunn av det jeg har observert og tillagt mening. For å lettere kunne klassifisere hendelsen og lagre den i riktig "skuff" i hjernen, trenger hjernen å sette riktig "merkelapp" på hendelsen slik at den lagres sammen med andre opplevelser av samme karakter (dette på bakgrunn av hjernens behov for struktur og sammenligning). Et godt hjelpemiddel til dette er å tilpasse det observerte og tillagte meningsinnholdet ved at det gjøres egne antakelser og trekkes egne konklusjoner. Hvorvidt disse antakelsene og konklusjonene er riktige er et helt åpent spørsmål. Det største problemet er at vi sjelden sjekker dem ut.

I eksemplet vil det f.eks. være at vedkommende trekker en konklusjon om at "John kommer nesten alltid for sent".

Trinn 5: Jeg utvikler min tro (gjennom at jeg tilegner meg teorier og overbevisninger). På bakgrunn av de antakelser og konklusjoner som blir trukket utvikles ting som vi oppfatter som "sanne" og allment gyldige for oss selv. Dette er igjen hjernens måte å forenkle en kompleks hverdag på, og noe som gjør at den generaliserer og lynraskt kjenner igjen et mønster og reagerer på dette. Faren ved å tilegne seg nye teorier og overbevisninger ligger i at de ikke alltid er sanne. Som den gamle greske filosofen Socrates sa: "Du skal være forsiktig med hvem du hører på. Det som går inn i hodet ditt går aldri ut igjen".

I eksemplet vil en generalisering som at :"Vi kan ikke regne med John. Han er upålitelig" være et eksempel på utvikling av en persons tro og overbevisning.

Trinn 6: Jeg handler ut fra mine teorier og overbevisninger. Ut fra vår tro og de generaliseringer (teorier og overbevisninger) som vi har skapt i vår egen hjerne handler vi. Hvorvidt vi handler "riktig eller galt" vil i stor grad påvirkes av hvorvidt våre teorier og overbevisninger er "sanne" eller "riktige". Jfr. her også våre verdier, normer og personlige standarder.

Handlingen i vårt eksempel vil f.eks. være å ikke gi John tillit, "fryse" ham ut, slutte å innkalle ham på møter osv. Hvis vi tenker oss at årsaken til at John flere ganger har kommet for sent skyldes hans sjef som har en betimelig uvane å passe ham opp når han kommer om morgenen for så legge beslag på ham med et presserende problem, ser vi at de antakelsene og generaliseringene av John oppførsel blir feil, og medfører at vi gjør John en stor urett.

Den refleksive loop beskriver hvordan våre antakelser og overbevisninger påvirker de data som vi velger ut neste gang vi opplever en liknende situasjon. Ubevisst velger hjernen ut data som passer med den tro, teorier og overbevisning vedkommende allerede har. Når dette skjer trer våre mentale modeller inn på banen og starter å fungere helt ubevisst.

Slutningsstigen forklarer dermed hvorfor folk vanligvis ikke husker hvilke hendelser deres dypeste holdninger og overbevisninger stammer fra. Våre "sprang" opp og ned på slutningsstigen skjer ubevisst i hjernen via et rasende tempo. Dette gjør det vanskelig å finne frem til sine egne mentale modeller.

Et siste eksempel kan beskrive hvor lett det er å bevege seg oppover slutningsstigen og gjøre generaliseringer: Jeg er blitt bedt om å holde et foredrag for ledergruppen omkring enhetens nye lederutviklingsprogram. Jeg har forberedt meg godt, og snakker en time omkring intensjoner og innhold i programmet. Jeg føler at presentasjonen og programmet blir godt mottatt, men legger tidlig merke til Knut som stort sett sitter og ser ut gjennom vinduet. Han stiller ingen spørsmål, men kommenterer helt på slutten av møtet at "vi får se hva de gjør sentralt først". Møtet avsluttes og jeg begynner å gjøre meg noen tanker for meg selv.

Mitt inntrykk er at Knut ikke liker meg. Han ser ikke på meg, og han stiller bare kritiske spørsmål til arbeidet mitt. Han mener tydeligvis at jeg ikke er tilstrekkelig kompetent innenfor fagområdet, og venter bare at jeg skal mislykkes. Det er virkelig synd fordi dette programmet etter min mening virkelig er det hans avdeling trenger. Ved nærmere ettertanke har han aldri likt ideene mine. Tilbake på kontoret mitt har jeg tatt en avgjørelse: Jeg vil slutte og informere Knut om hva som skal foregå, og håpe på at han ikke følger med og "faller av lasset": Det vil være en nødvendig lærepenge for ham. Heretter får han selv ta sine initiativ overfor meg.

Fra avslutningen av foredraget og til jeg har kommet inn på mitt eget kontor har jeg klatret oppover på slutningsstigen: Jeg har oppfattet og tolket det jeg selv ønsket, og konstruert noen antakelser og trukket noen konklusjoner omkring Knut som vil få klare følger for det videre samarbeidet mellom oss.

Problemet er at jeg ikke visste av Knut hadde tankene sine hos sitt barn som ble sendt på sykehus kvelden i forveien. Dette gjorde ham naturlig nok ukonsentrert og lite interessert i mitt foredrag. Han hadde tankene et annet sted. Ved et enkelt avklarerende spørsmål kunne jeg ha ordnet opp i denne misforståelsen: "Knut, jeg ser du stadig sitter og ser ut vinduet. Jeg synes du virker uinteressert og lite motivert. Det får meg til å lure på i hvilken grad du mener vi har behov for det nye lederutviklingsprogrammet. Har jeg rett?"

A-U-matrisen	Toppen av siden	Venstrespalte