© Stein Tore Nybrodahl og Hans Olav Håkonsen.

Hvis vi ser på utviklingen i samfunnet, i bedriftene og hos individet - hvorfor blir verdibasert ledelse stadig mere aktuelt?

Hvis vi stiller oss spørsmålet hvordan dagens norske samfunn ser ut og hvordan utviklingen har vært de siste tiårene, vil vi sannsynligvis få et sammensatt og komplekst bilde, preget av hvem som blir spurt. Men det finnes visse trekk som er vanskelig å komme utenom. Ser vi på f.eks. hjem, lokalsamfunn og kirke ser vi klare oppløsningstendenser.

Vi har gått fra et samfunnsmønster hvor flere generasjoner bodde sammen i storfamilier, til dagens kjernefamilie med mor, far og barn. Vi ser videre en stadig større grad av oppløsning også i kjernefamilien, hvor forhold rakner og mor og far bor hver for seg, ofte med delt samværsrett til barna. Stadig flere velger også å leve alene i et livslangt perspektiv. Antallet skilsmisser i 1965 var 2581, mens tallet for 1994 var 10934. (Kilde for alle tall her er statistisk sentralbyrå). Dette vil si over en firedobling på 30 år, noe som gjør at nærmere halvparten av alle norske ekteskap ender i skilsmisse. Tenker en familien som en bærer og overfører av verdier til barna sier det seg selv at sosialiseringsprosessen hvor et barn lærer hva som er rett og galt vanskeliggjøres når foreldrene ikke kan stå sammen om dette. På toppen av dette kommer den psykiske merbelastningen et barn opplever gjennom en skilsmisse ofte kombinert med konflikter mellom foreldrene. Familiemønstret med kjernefamilier har også medført at eldre i familien lever et liv i ensomhet kontra i storfamilien som de gjorde tidligere. (Det blir sagt at så mange som 1000 eldre dør årlig uten at noen vet om det). Ofte var bestemor, bestefar og andre slektninger viktige ressurspersoner til et barn i innlæringen av verdigrunnlag, moral og etikk.

En kan se de samme oppløsningstendensene i lokalsamfunnet. Det blir stadig vanskeligere å få noen til å ta frivillige verv i lag og organisasjoner, og engasjementet og lysten til å gjøre en innsats for det lokale miljøet omkring seg selv daler. Lokalsamfunnet sliter også i motbakke på andre måter, ved at det brytes opp, forvitres og dør ut til fordel for andre foretrukne individuelle arenaer. Mindre lokalsamfunn opplever sentraliseringstendenser mot større sentra som ødeleggende, samtidig som denne sentraliseringen medfører at innflyttere til byer knapt kjenner naboen der de bor. Dette medfører også at lokalsamfunnets rolle som formidler og bærer av verdier, moral og etikk forvitres.

Vi ser også økende kriminalitet i samfunnet. I 1960 var antall straffesaker 37 000, mens det tilsvarende tallet i 1995 var 285 000. Dette vil si over en sjudobling. Videre var det 26 000 tyverier i 1960, mens det samme tallet for 1995 var 183 000 (dette er også en sjudobling). Tallet på voldsforbrytelser var 2000 i 1960, mens tilsvarende tall for 1990 var 24 000. Antallet mord pr. år har vist en tilnærmet tredobling fra 1960 og til i dag. Antall selvmord var 222 i 1960, mens tallet i 1992 var steget til 616. Spesielt på midten av åttitallet skjedde en sterk stigning i kriminaliteten. Vi har en økende narkotika-problematikk, og tallet på straffesaker knyttet til narkotika har steget fra 1100 i 1976 til 11 400 i 1995. Den kraftige økningen i disse tallene må ha en klar sammenheng med verdiforvitringen i samfunnet vårt.

Selv om vi forsøker å bekjempe klasseskillene i samfunnet ser vi at de fortsatt er der, ikke bare når det gjelder økonomi, men i dag i større grad på utdanning og arbeidsmarked. Over 10% av ungdomsskoleelevene i Norge går ut av skolen uten å kunne gjøre rede for seg. I USA regner man med at 30% av den voksne befolkningen er funksjonelle analfabeter (dvs. 60 millioner mennesker). Dette skaper problemer når vi vet vi går inn i et samfunn som vil kreve livslang læring om omstilling for oss alle. PC’ens fremvekst og stadig sterkere rolle i samfunnet reiser en annen problemstilling: Vi får et skille mellom de som behersker dette nye mediet og de som har PC-vegring. Disse faktorene er med på å skape en ny kategori av arbeidsledige, de som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet i det hele tatt gjennom hele livet.

Også andre tegn i skolen tyder på at vi er på ville veier med verdigrunnlaget hos våre unge. Vi leser rett som det er om hele skoleklasser som er blitt gitt opp av lærerne, og om skoler som på må politivakt på plass for å hindre vold mot lærerne. På flere skoler er det vanlig at elevene går bevæpnet, og en finner mafialignende bandetilstander hvor den sterkestes rett råder. De som ikke følger reglene blir regelrett banket opp. Vi leser sogar rett som det er om drap i skolemiljøene og fritidsmiljøene knyttet til tenåringsgruppene. Opp i det hele ser vi fremveksten av radikal nasjonalisme og ulike kulturgrupperinger i sterk opposisjon til hverandre. Dette er tegn på sosial forvitring i samfunnet.

Utviklingen i kirken gjenspeiler også en del av det som skjer i samfunnet generelt. Norge er pr. i dag et av verdens minst sekulariserte (religiøse) samfunn, og utviklingen fra at kirken hadde en sentral plass med moraloppdragelse og etikkoppdragelse går mot at kirken i stadig mindre grad "påvirker" dette. Tradisjonelt har alle verdensreligionene vært den sentrale kilden til hva som oppfattes som riktige og gale handlinger hos oss mennesker, og med kirkens reduserte rolle i sosialiseringsprosessen spesielt hos unge skape dette et problem. Mange mennesker har i dag Theofobi. (Theo=Gud, dvs. fobi mot Gud). Dette handler ikke om å være religiøs, men å stille seg åpent til en del av de fellesmenneskelige grunnverdiene verdensreligionene er en bærer av. Mye av det vi oppfatter som rett og galt ligger forankret i religionene.

80-åras jappetid og "hvitsnippkriminalitet" har vært en form for sereptas krukke for media, hvor de har kunnet gasse seg over den ene opprullingen etter den andre av mer eller mindre tvilsom økonomisk akrobatikk. Denne perioden bidro også til å bringe Norge ned i en bølgedal med påfølgende konkurser, nedskjæringer og oppsigelser som påførte mange mennesker store problemer. Mange rettet en pekefinger i været og sa at treet ikke vokste opp i himmelen, men hvor mange lyttet før det var for sent?

Det er også interessant å se på hvordan vi måler velstandsutviklingen i samfunnet vårt. Dette måles ved hjelp av BNP (bruttonasjonalproduktet). Men la oss se litt hva som ligger bak dette tallet. Hva skjer når en person blir alvorlig syk og havner på sykehus i en lengre periode? BNP stiger fordi det skjer en verdiskapning på grunn av sykehusets "produksjon" av tjenester. Hva skjer ved store naturkatastrofer? BNP stiger fordi det i etterkant blir mye verdiskapning i form av gjenoppbygning av materielle verdier og infrastruktur. Hva skjer når en person begår en straffbar handling og havner i fengsel? BNP stiger fordi fengselsvesenet øker sin "produksjon" av tjenester. Etter disse eksemplene kan det være relevant å spørre hvorvidt BNP er et godt mål på velstandsutviklingen i samfunnet vårt. Sannsynligvis er ikke dette tallet noe godt estimat, men i mangel av noe bedre (og samtidig internasjonalt anerkjente) fortsetter vi å bruke det. I 1950 var BNP 16 600 mill., mens tallet i 1995 var 926 000 mill. Tallet er altså 55 ganger så stort på 35 år, og selv med nødvendig justering for prisstigning er det lett å skjønne at dette tallet ikke gir noen god reell indikasjon på velstandutviklingen i samfunnet vårt. (Se bare på utviklingen i kriminalitet, narkotika, skilsmisser, selvmord osv.).

Et aktuelt spørsmål knyttet til verdibasert ledelse er hva og hvem som former oss til den vi er. Hvem gir oss våre verdier, vår etikk og vår moral? Hvem står for denne sosialiseringsprosessen som lærer oss hva som er riktig og galt og gir oss det vi kaller for personlig integritet? Tidligere sto storfamilien, skolen, lokalsamfunnet, og kirken sentralt i denne prosessen. I dag ser vi at skolens påvirkningskraft minker, familiens rolle endres, lokalsamfunnet er i oppløsning og kirkens plass forvitres. Tidligere var det presten, lensmannen, læreren og andre øvrighetspersoner som var sentrale ikoner for felles verdier og verdigrunnlag. Alle disse har fått sin rolle betydelig redusert i dagens «moderne» samfunn.

Hvem tar ansvaret for å fylle hullene etter disse viktige bærerne av verdier, etikk og moral? Barnehagene er en relativt ny aktør med en viktig rolle, med dette er ikke nok. En "ny" viktig kilde til verdier og vår personlige integritet vil spille en hovedrolle: vår egen arbeidsplass. Dagens næringslivsledere og andre offentlige personer har gjennom medias nye plass i samfunnet overtatt for tidligere autoriteter som den lokale læreren, presten og lensmannen.

Attraktiv som leder	Toppen av siden	Ulike styringsformer