Adderingen
som ikke går opp.
Denne øvelsen viser hvor lett vi blir fanget i våre
eksisterende tankemodeller, og hvordan vårt behov for å være
på den sikre siden blokkerer for nye tanker og vår evne til å
se på ting fra alternative synsvinkler.
Dette er et morsomt lite regnestykke som du skriver på en flipover
eller et whiteboard mens du involverer forsamlingen i å regne ut
sluttsummen sammen med deg.
Start med et enkelt eksempel slik at alle forstår oppgaven:
- Du starter med tallet 10 (og skriver 10 på flip/ whiteboard)
- Deretter skriver du tallet som skal legges til og ber
forsamlingen i kor si den nye summen: Du sier/ skriver 5 og
forsamlinen svarer i kor 15. Deretter sier du 7 og forsamlingen
skal svare 22.
- Sjekk ut om alle har forstått øvelsen.
Dermed er vi klar for den virkelige øvelsen som ser slik ut når
hele regnestykket er ferdig:
1000
40
1000
30
1000
20
1000
10
4100
Deltakerne skal nå telle etterhvert som du viser dem et nytt tall.
Etter at de har sett første tallet og sagt ”ettusen”, kommer
tallet 40 og de skal si ”ettusenog førti”. Slik fortsetter
du nedover inntil du – forhåpentligvis - er kommet til nest siste
steg hvor du viser 10-tallet. For hvert enkelt tall som du tar
frem skal deltakerne høyt og tydelig si ny totalsum. Dette skal
også gå i et rimelig hurtig tempo.
Ta en pause når du kommer til tallet ti og sørg for å ha alles
oppmerksomhet. Når du viser tallet 10 så lytt bevisst etter svar
og hvem som sier hva.
Her skjer det som oftest noe merkelig. I stedet for å si 4100, vil
veldig mange rope 5000 og endatil noen 6000. Noen vil også ha
regnet riktig og si 4100, og i den forvirringen som oppstår er det
du skal bryte inn og forklare erfaringslæringen av denne øvelsen.
Mange vil bli svært overrasket når de ser det riktige svaret.
Erfaringsmessig vil bare noen få prosent komme opp med riktig
svar. Diskuter med gruppen hvorfor dette skjer. Et svar er at når
vi skaper et mønster med at vi regner 1000, 2000, 3000, 4000,
5000, så skjer denne feiloppfattelsen av seg selv. Hjernen lager
seg et mønster for hva det neste vil bli for å føle seg trygg og
sikker når vi skal rope ut i fellesskap. Nettopp slike mønstre kan
være en felle for kreativiteten; mann går seg fast i vante spor og
mønstre.
Diskuter med gruppen hva som skjedde og hva som fikk dem til å
summere feil. Var det gruppesuggesjon? Hva betydde tryggheten av
en fast tallrekke for konsentrasjon og svar? Gjorde tallrekken at
man mistet konsentrasjonen? Eller var det hjernen som lærte et
mønster som gjorde at den reagerte på autopilot og dermed
kalkulerte feil?
