Adderingen som ikke går opp.

Denne øvelsen viser hvor lett vi blir fanget i våre eksisterende tankemodeller, og hvordan vårt behov for å være på den sikre siden blokkerer for nye tanker og vår evne til å se på ting fra alternative synsvinkler.


Dette er et morsomt lite regnestykke som du skriver på en flipover eller et whiteboard mens du involverer forsamlingen i å regne ut sluttsummen sammen med deg.

Start med et enkelt eksempel slik at alle forstår oppgaven:
- Du starter med tallet 10 (og skriver 10 på flip/ whiteboard)
- Deretter skriver du tallet som skal legges til og ber forsamlingen i kor si den nye summen: Du sier/ skriver 5 og forsamlinen svarer i kor 15. Deretter sier du 7 og forsamlingen skal svare 22.
- Sjekk ut om alle har forstått øvelsen.

Dermed er vi klar for den virkelige øvelsen som ser slik ut når hele regnestykket er ferdig:

1000    
    40
1000
    30
1000
    20
1000
    10
4100


Deltakerne skal nå telle etterhvert som du viser dem et nytt tall. Etter at de har sett første tallet og sagt ”ettusen”, kommer tallet 40 og de  skal si ”ettusenog førti”. Slik fortsetter du nedover inntil du – forhåpentligvis - er kommet til nest siste steg hvor du viser 10-tallet. For hvert enkelt tall som du tar frem skal deltakerne høyt og tydelig si ny totalsum. Dette skal også gå i et rimelig hurtig tempo.

Ta en pause når du kommer til tallet ti og sørg for å ha alles oppmerksomhet. Når du viser tallet 10 så lytt bevisst etter svar og hvem som sier hva.

Her skjer det som oftest noe merkelig. I stedet for å si 4100, vil veldig mange rope 5000 og endatil noen 6000. Noen vil også ha regnet riktig og si 4100, og i den forvirringen som oppstår er det du skal bryte inn og forklare erfaringslæringen av denne øvelsen. Mange vil bli svært overrasket når de ser det riktige svaret.
 
Erfaringsmessig vil bare noen få prosent komme opp med riktig svar. Diskuter med gruppen hvorfor dette skjer. Et svar er at når vi skaper et mønster med at vi regner 1000, 2000, 3000, 4000, 5000, så skjer denne feiloppfattelsen av seg selv. Hjernen lager seg et mønster for hva det neste vil bli for å føle seg trygg og sikker når vi skal rope ut i fellesskap. Nettopp slike mønstre kan være en felle for kreativiteten; mann går seg fast i vante spor og mønstre.

Diskuter med gruppen hva som skjedde og hva som fikk dem til å summere feil. Var det gruppesuggesjon? Hva betydde tryggheten av en fast tallrekke for konsentrasjon og svar? Gjorde tallrekken at man mistet konsentrasjonen? Eller var det hjernen som lærte et mønster som gjorde at den reagerte på autopilot og dermed kalkulerte feil?

 Tilbake