EN FABEL FOR LÆRENDE MENNESKER
En gang for lenge siden bestemte dyrene seg for at de var nødt til å bli bedre på en rekke nødvendige egenskaper i skogen. Et råd bestående av bjørnen, grevlingen og beveren fikk i oppgave å komme opp med en løsning. De besluttet snart å starte en opplæring av skogens innbyggere, og ansatte pinnsvinet som lærer for de andre. Opplæringen var mangfoldig og besto i løping, klatring, svømming og flyving. For å lette selve administreringen og vurderingen skulle alle dyrene gjennom alle disiplinene.
Anda var meget dyktig i svømming. Faktisk langt flinkere enn pinnsvinet som var lærer. Men anda gjorde det bare sånn passelig i flyving, og var en elendig løper. Siden den løp så sakte bestemte rådet at den måtte være igjen etter kursdagens slutt for å trene mere løping. Da dette ikke hjalp fikk den beskjed om å droppe all videre svømmetrening og kun øve på løping. Dette pågikk til andas svømmeføtter var så såre at den kun oppnådde middels resultater i svømming også.
Ekornet oppnådde utmerkede resultater i klatring og var en dyktig flyver, helt inntil pinnsvinet ba ham starte på bakken i stedet for i tretoppen under flyvetimene. Dette gjorde snart ekornet kraftig frustrert. Ekornet utviklet en senebetennelse i føttene på grunn av overanstrengelse, og fikk til slutt elendige karakterer i både klarting og løping.
Ørnen var et problembarn og trengte individuell oppfølging og disiplin. I klatreøvelsene var han klart best, men insisterte på å bruke sin egen vei opp til tretoppen i stedet for å klatre opp via grenene som de andre. Under et mislykket forsøk på å klatre via grenene brakk den vingen, og ettersom ingen hadde tid til å se på bruddet grodde dette skjevt, og ørnen ble aldri riktig flyvedyktig igjen. Men det var jo ikke så rart sa de andre: han ville jo aldri høre skikkelig etter.
Kaninen var desidert best i løping, men var redd for vann og dermed en elendig svømmer. Etter at de andre dyrene hadde prøvd å overtale ham til å prøve å svømme uten å lykkes, besluttet rådet å kaste ham i vannet. Kaninen fikk et nervøst sammenbrudd, og måtte avslutte all opplæring og bli sittende hjemme.
Ved årets slutt var den gamle og skrøpelige reven den beste i klassen. Den svømte utmerket, kunne løpe, klatre og fly litt, og hadde den beste gjennomsnittlige vurderingen i samtlige av de fire øvelsene. (Mange hadde gjennom året trukket seg i overveldende frustrasjon). Reven ble under stor ståhei feiret som den store vinneren, og rådet konkluderte med et vellykket opplegg som neste år også skulle inneholde graving og hopping i den felles timeplanen.
Hva blir moralen her omkring læring?