JEG-DU-SORTERING.

© Tekst: Stein Tore Nybrodahl

Tenk på din daglige dialog med andre mennesker. Hører du ofte snakk om problemer som skyldes De eller Dem? Eksempler på dette:

- "De overholder ikke tidsfrister"

- "De hører ikke hva vi sier. Hva skal vi gjøre overfor dem?"

- "Jeg er ikke fornøyd med dem og deres arbeide"

- "De endrer ting uten at vi får vite det"

Eller kjenner du mennesker som benytter en og man mye? Dette er to andre ord som upersonliggjør hvem vi snakker om:

- «Kanskje bør en tenke på det»

- «Man vet ikke sin arme råd!»

Når vi bruker ordene de/ dem/ en/ man gjør vi problemstillingen upersonlig ved å adressere den til en ikke definert gruppe av personer. Ved et slikt språk adresserer vi kilden til problemene utenfor oss selv, og fjerner dermed også muligheten for å gjøre noe med det. Samtidig fjerner vi også muligheten for at andre kan gjøre noe med problemet fordi de ikke ved hvem som "sitter" på årsaken.

Usortert jeg-du-kommunikasjon fungerer på samme måte. Det er i all kommunikasjon viktig å være klar og tydelig når du snakker om deg selv, og når du snakker om andre. Dette gjøres ved riktig bruk av jeg og du. Se på disse setningene:

«Du mener ikke det du sier»

"Det du egentlig mener er....."

«Du forstår veldig godt hva jeg egentlig mener»

"Det du sier er...."

I alle disse setningene er det overtramp på jeg-du-sortering. Du legger motpartens syn og meninger i din egen munn uten å sjekke ut om dette stemmer. Du tolker og tillegger med andre ord motparten synspunkter uten å sjekke ut om vedkommende er enig i utsagnet. I slike tilfeller brytes hans eller hennes personlige «grense». Du "tråkker i andres bed", og dette føles ofte ubehagelig for andre. Du har rett og slett ingen mulighet til å sette deg inn i hvilke tanker som skjer oppe i den andres hode uten å sjekke ut med vedkommende. Vi har alle individuelt oppbygde hjerner, noe som gjør at du aldri vil kunne si nøyaktig hva andre tenker og mener. Over lengre tid kan slike usorteringer føre til lavt selvbilde, uselvstendighet, passivitet, allergi mot å motta ordrer/ beskjeder mv. Den riktige måten å ordlegge seg på i setningene ville ha vært:

Det er du som mener at vedkommende ikke mener det han sier, altså:

«Jeg tror ikke du mener det du sier»

Det er du som fremhever di mening når du sier: "Det du egentlig mener er...." Riktig språkbruk og jeg du-sortering vil være:

"Det jeg oppfatter at du mener er......"

Det er du som tror at vedkommende forstår hva du mener, altså:

«Etter min oppfatning forstår du veldig godt hva jeg egentlig mener»

Det er du som tolker hva andre sier når du ordlegger deg som "Det du sier er...."

"Jeg oppfatter at det du sier er....."

En siste usortering er når en person snakker om vi, men mener jeg. Eksempelvis:

«Vi gjorde en god jobb!», når det var du selv som gjorde jobben.

«Vi bør få dette til!», når det er du selv som står ansvarlig.

"Der tabbet vi oss ut!", når det var du som gjorde tabben.

Forbedring på de ulike jeg-du-sorteringene:

I tilfellene de/ dem/ en/ man: sørg for å få klarlagt hvem dette virkelig er, og at "hatten blir plassert på rette person".

Bli bevisst på personer som har en usortert bruk av jeg-du, og konfronter dem med dette.

Gjør det samme når du hører blanding av begrepene jeg-vi.

Åpne spørsmål	Toppen av siden	Presis språkbruk