HJERNENS UTVIKLING OG VÅRE COACHINGFERDIGHETER 

© Stein Tore Nybrodahl, 2004.

”Hjernen er et vidunderlig organ.
Den begynner å arbeide med det samme man står opp om morgenen,
og stopper ikke før man kommer på kontoret”
Robert Frost, Amerikansk forfatter.

Nyere hjerneforskning lar oss forstå mer om hvordan vår egen hjerne fungerer, og hvordan hjernens oppbygning og virkemåte gjør oss til unike og ulike individer. Dette har selvsagt også stor betydning for hvordan vi kommuniserer, noe som er selve grunnsteinen i coaching. La oss derfor se litt på hvordan vår menneskelige hjerne har utviklet seg gjennom millioner av år og legge en spesiell vekt på kommunikasjon og språklig utvikling.

 Vår hjerne består av 3 "hoveddeler":

Reptilhjernen
Hjernens emosjonelle del
Cortex

Reptilhjernen

”For å unngå kritikk:
Si ingenting, gjør ingenting, vær ingenting”.
Elbert Hubbard, Amerikansk forfatter.

Reptilhjernen ligger øverst i nakken, i overgangen mellom hals og hode. Det er her de store nervebanene kommer opp fra kroppen og kobles sammen med hjernen. Den har fått navnet sitt fordi den ligner hjernen hos kaldblodige reptiler. Reptilhjernen er 100 millioner år gammel, er hjernens minste del, og er den delen av hjernen som ble tidligst utviklet.

Reptilhjernen er kinestetisk, det vil si at den styrer våre instinktive funksjoner, de som skal til for at vi overlever. Eksempler på dette er pustemønsteret, hjerterytmen og andre deler at kroppens automatiske funksjoner. Dette er hjernens primære overlevelsesfunksjon som arbeider ut fra refleksreaksjoner. Den er altså veldig primitiv, og ”tenker ikke” i ordets rette forstand, men reagerer instinktivt på bakgrunn av impulser som sendes via nervebanene.

Reptilhjernen arbeider ut fra en kamp-, forsvar- eller fluktrespons, det vil si at den automatisk går i forsvar eller forsøker på flukt når den mottar signaler som aktiverer den. Dette var – og er – veldig formålstjenlig i visse situasjoner, men nødvendigvis ikke alltid. Når en sabeltanntiger lå på lur, var fluktresponsen en livsnødvendig funksjon. Når stammen ble angrepet var kamp, forsvar eller flukt valgene som avgjorde liv eller død. Vi ser de samme enkle responsene hos dyr, noe som er naturlig ettersom denne hjernefunksjonen er den som ligner mest på dyrenes. 

I mange av dagens situasjoner er ikke reptilhjernens kamp-, forsvar- eller flukt­reaksjoner like nyttige. Når vi føler oss truet, stresset, utladet, verbalt angrepet eller på andre måter urettferdig behandlet overtar reptilhjernen styringen. Den gjør vår adferd automatisk og forutsigbar ved at godt innøvde programmet og reflekser trer i funksjon (ofte som forsvarsreaksjoner).

Når man kommuniserer blir det derfor viktig å unngå at du selv eller motparten på en eller annen måte føler seg truet eller provosert slik at reptilhjernens funksjoner overtar styringen.  Hvis noen kritiserer deg for noe du opplever som urettferdig eller usant, vil reptilhjernen automatisk starte forsvarsprogrammer hvor du starter å kommunisere ut fra et kamp- eller forsvarperspektiv. Opplever du en samtale som skremmende vil reptilhjernen kunne kjøre et fluktprogram som gjør at du reagerer med å skygge unna problemstillingen eller si at du ikke ønsker å snakke om dette.

I en coachingsituasjon er det åpenbart at reptilhjernen har liten plass i kommunikasjonen. Stiller man spørsmål eller utviser atferd som skaper kamp-, forsvar- eller fluktresponser hos coachee, blokkeres all evne til konstruktiv tenkning, kreativitet og evne til å finne løsninger. Man vil derfor lett havne i en skyttergravskrig i kommunikasjonen hvor det ene ordet tar det andre, og fokuset i samtalen flyttes ubevisst fra utvikling til behovet for ”å vinne” over den andre.

Tenk deg følgende dialog mellom Per som er leder og Anne som er medarbeider:
Per: ”Nå er det tredje gang du gjør samme feil. Lærer du aldri?”
Anne: ”Nå er du urettferdig! Dette er noe helt annet enn situasjonen i forrige uke!”
Per: ”Jeg ser ingen forskjell på dem. Kan du vennligst forklare meg det…??!!”
Anne: ”Nei, jeg vil ikke snakke mer om dette når du provoserer meg sånn!”
Per: ”Da har jeg altså rett!”
Anne: ”Mannfolk! Dere er håpløse alle sammen!”

Per leder her an med et spørsmål som gjør at Anne går rett i forsvar, og evner ikke å sense at hun her føler seg urettferdig behandlet. Han fyrer derfor videre opp med nye provoserende spørsmål, noe som gjør Anne forbannet og utløser en fluktrespons fra henne. Tenk hvor mye enklere dette hadde vært hvis Per hadde startet med følgende spørsmål: ”Anne, denne feilen tror jeg er en gjenganger. Kan vi sette oss ned å se på hva som kan gjøres for at det samme ikke skal skje igjen?”.

Det er håpløst å komme i en konstruktiv dialog med mennesker som er i en kamp-, flukt- eller forsvarsposisjon. De vil kort og godt bruke hele sin oppmerksomhet på ”fiendebildet” (som er deg) og forsvare seg så godt de kan. Så kort oppsummert: Reptilhjernens automatiske kamp-, forsvars- eller fluktresponser har ingenting i en coachsamtale å gjøre. Som coach har du derfor et ansvar for at de heller ikke utløses.

Hjernes emosjonelle del.

”Når en menneskehjerne blir utvidet med en ny tanke,
skrumper den aldri mer inn til sin opprinnelige form”
Oliver Wendell Holmes. Amerikansk forfatter.

Denne delen av hjernen ligger i midten av hjernen, og består av flere sammenhengende områder som ligger som en krage omkring hjernestammen. Hjernen har fått sitt navn fordi den ligner hjernen til andre varmblodige pattedyr. 99% av alle pattedyr har denne hjernefunksjonen. Alle dyr har følelser og handler på bakgrunn av disse. Eksempler på dette er kjærlighet, beskyttelse og læring.

Den emosjonelle delen av hjernen er 50 millioner år gammel. Det vil med andre ord si at det tok menneskeenheten 50 millioner år fra reptilhjernens utvikling og frem til den emosjonelle delen av hjernen ble utviklet slik vi kjenner den i dag.  Etter den tid har disse to hjernefunksjonene vært relativt uforandret. En annen konsekvens av dette er at reptilhjernen og den emosjonelle hjernen har arbeidet sammen i 50 millioner år, noe som gjør at de har fått god tid på å perfeksjonere seg på hvordan de samarbeider og hvem som gjør hva. De snakker med andre ord ganske godt sammen.

Mellomhjernen styrer først og fremst våre:
- Sosiale ferdigheter
- Hormoner og seksuelle følelser
- Positive og negative følelsesreaksjoner
- Bedømming av hva som er sant - verdifullt - det vi har følelser for (verdier),
- Umiddelbar uttrykksevne og vår langtidshukommelse.
 
Den steller også med vår bevissthet i nuet. Mellomhjernen regulerer dermed bl.a. vårt hormonsystem, søvnsykluser, appetitt, seksualitet, følelsesliv og andre lignende nøkkelfunksjoner. Den er som et lim som holder sammen hele kroppens livssystem.

Denne delen av hjernen steller også med kjærligheten og beskyttelsen av familien, og den tenker på dette området utpreget hierarkisk. I et perspektiv på mange millioner år er det lett å se både blant mennesker og i dyreriket at det kun aksepteres en leder av en gruppe eller en familie. I en ulveflokk er dette Alfa-paret som leder flokken, mens det blant en stamme aper er en lederhann som er sjefen. I en hjorteflokk er det den største bukken som styrer og leder flokken, mens det hos en elefantflokk ofte er de gamle hunnene som leder flokken mens hannene streifer for seg selv. Felles for dem alle er det at de har en hierarkisk tankegang omkring kjærlighet, beskyttelse og overlevelse som gjennomsyrer alt de gjør.  Slik har det også vært med menneskene i et langsiktig utviklingsperspektiv: Flokken, gruppen eller familien har hatt en leder, som ofte har hatt sin maktrolle basert på styrke, størrelse eller rang. Vi har med andre ord gjennom hele vår evolusjon vært vant til å tenke hierarkisk og adlyde en leder. Dermed er dette også noe som sitter ganske godt spikret i vår emosjonelle hjerne.

Den emosjonelle hjernen er auditiv, det vil si at den utviklet en evne til å skape, gjenkjenne og gjøre seg nytte av lyd. Dette gjorde det mulig for mennesker og pattedyr å utvikle et kommunikasjonssystem gjennom meningsfulle lyder. Gjennom å være assosiert – å gjenskape minner gjennom å mane dem frem via tidligere opplevelser og erfaringer – ser vi den gryende starten på kommunikasjon via lyder og ikke kun gester, bevegelser og kroppsspråk. I dette perspektivet blir det derfor viktig å være klar over at det kun er 200 000 år siden vi så de begynnende stadier til språklig utvikling i menneskets evolusjon, og at det kun er 50 000 år siden det komplekse språket utviklet seg. For å sette det ytterligere i perspektiv er det kun 10 000 år siden majoriteten av menneskeheten beveget seg inn i et landbruksbasert sosialt system.

Hva er så poenget med å snakke om den emosjonelle hjernens utvikling sett i sammenheng med språkets utvikling? I de 49,8 millionene av år før vi så de begynnende stadier for språklig utvikling kunne hjernen håndtere lyd, men ikke selve språket representert ved forståelige ord og setninger. Den arbeidet da med å tolke ulike lyder, volum og tonalitet slik at dette ga mening. På en primitiv måte gjorde dette at lyd kunne hjelpe til i kommunikasjonen mellom mennesker. Lyder gjorde at de bedre kunne forstå hverandre og utvikle langsiktige atferds- og holdningsmønstre. Det samme gjelder også for andre pattedyr. La oss ta et lite sidesteg fra den menneskelige verden og se på hvordan for eksempel bjørner kommuniserer:

En bjørn har ikke noe språk slik vi mennesker har det. Bjørner grynter og brummer, men har utviklet et ganske intrikat sett av lyder som betyr forskjellige ting som bjørner seg i mellom forstår. Til sammen har en bjørn over 50 ulike lyder (les grynt og brum) tilgjengelig i sin kommunikasjon. Hvert enkelt grynt eller brum betyr forskjellige ting. Disse lydene er universelle slik at alle bjørner forstår dem, og dette ”språket” er delvis en genetisk arv og delvis en innlæring via oppveksten. Dette gjør at en bjørnemor kommuniserer med sine bjørnunger via ulike lyder, volum og tonalitet. Via et bestemt grynt kan hun få bjørnungene til å klatre opp i et tre og bli sittende der i opptil flere dager før hun ved en nytt (og annerledes grynt) gir dem beskjed om at nå kan de komme ned igjen. Via andre lyder varsler hun irritasjon, lokker dem med seg og varsler fare. Bjørnens emosjonelle hjerne gir den derfor et primitivt språk som gjør at den kan føre en enkel kommunikasjon med andre bjørner uten menneskenes språkforståelse.  

 

Hjernen og språkets tonalitet

”Når man taler i mørket,
blir man alltid mer sannferdig enn når man ser hverandres ansikt;
man sier da også mer”
Bjørnstjerne Bjørnson, i ”Arne” (1858).

Og så til poenget: Hva har dette med vår menneskelige hjerne å gjøre? Som tidligere sagt er det kun de siste 200 000 år vi har hatt et språk som ligner på det vi kjenner i dag. Forut for dette kommuniserte vi på bjørners vis ved grynt, stønn og andre lyder som ga mening mennesker i mellom. Måten vi lagde lydene på – via volum, tonalitet og lydens uttrykksform – skapte en universell forståelse mellom mennesker som ga mening. Ettersom vi manglet ord og språk ble måten ting ble ”gryntet” på det som ga mening og forståelse. Den emosjonelle delen av hjernen håndterte denne kommunikasjonen og ga gjennom arv og miljø et felles ”språk” som kunne forstås på tvers av kontinenter og kulturer. Man var aldri i tvil om når et grynt eller en lyd var vennlig eller truende. Den emosjonelle delen av hjernen utviklet dermed en bevissthet hvor den – ofte helt ubevisst - lyttet etter uttrykksformen i en eller annen form for lyd, og tolket dette. Deretter sendte den disse signalene til reptilhjernen som via sine instinktive funksjoner valgte et atferdsmønster basert på kamp, forsvar eller flukt. Gjennom millioner av år utviklet disse to hjernedelene et perfeksjonert samarbeide som fikk en ny utfordring når den språklige kommunikasjonen kom på banen for 200 000 år siden.

Med ett hadde menneskeheten via utviklingen av den språklige kommunikasjonen tatt et kvantesprang i sin måte å kommunisere med hverandre på. Ord og setninger erstattet grynt og stønn og startet en ny æra i evolusjonsprosessen. Men dette skapte også en utfordring: Den språklige kommunikasjonen – ordene og setningene – skulle stemme overens med hvordan man til da hadde kommunisert med grynt og stønn. Måten man sa ting på via volum, tonalitet og lyder skulle nå samordnes med ordenes mening. Og den emosjonelle delen av hjernen som via millioner av år hadde lært seg å lytte etter signaler i måten ting ble sagt på, fortsatte å gjøre dette. Noe den også gjør i dag.

Dermed er det av avgjørende betydning at det er kongruens (samsvar) i kommunikasjonen vår. Kongruens oppnås når det er samsvar mellom det som sies og måten det sies på. I kommunikasjonsoverføringen mellom mennesker vil ordene og ordenes betydning være underordnet måten det sies på. En undersøkelse viste at ordene kun utgjør 7% av kommunikasjonsoverføringen, tonefall/ tonalitet/ rytme og klang utgjør 38%, mens kroppssignalene utgjør 55%. Tenk litt på hvordan du selv kommuniserer og om ikke du av og til er litt for opptatt av ordene som strømmer ut av munnen din…

Vi har også en forkjærlighet for å generalisere stemmeleiet vårt ut fra situasjon. Tenk bare på hvordan tone, tonalitet, volum og klang i stemmen er forskjellig når en yrkesmilitær dirigerer troppen sin og når hun senere snakker til sitt lille barn. Vi kan grovt sett si at vi har 5 forskjellige stemmer som vi bruker ut fra gitte situasjoner:

·        Krigerstemmen: Denne er god å ha i krisesituasjoner og når ting må gjøres raskt og uten spørsmål. Denne fungerer når det virkelig brenner og det er behov for å dirigere og gi befalinger. I gitte situasjoner er denne stemmen akkurat på sin plass, men problemet kommer når de som er glade i å bruke den bruker den i enhver situasjon…

·       Barnestemmen: Dette er stemmen vi bruker når vi snakker til et lite barn. Den er tillitskapende, trygg og rolig. Den er sammensatt av enkle ord og setninger og er ofte konkluderende eller spørrende i sin uttrykksform. Barnestemmen bærer preg av at du ikke spør for å få ny kunnskap (jeg vet det allerede fra før), men for å være hyggelig og kommunisere med barnet. Dikke-dikke-dikk! Brukes denne stemmen mot voksne vil den oppfattes som manglende respekt og en belærende tone. ”Stakkars deg som er så liten og ikke skjønner mer av verden”-stemmen kan være ytterst provoserende og mistilpasset hvis den brukes mot feil målgruppe.

·        Lærerstemmen: Dette er stemmen vi er vant med fra den tradisjonelle skolesituasjonen hvor innlæring og ny kunnskap var målet med situasjonen. I en skolesituasjon er lærerstemmen med sin forklarende og opplysende måte å snakke på ofte en dyd av nødvendighet, men brukt i andre sammenhenger kan den bli belærende og provoserende. ”Nå må du sitte rolig å høre på hva jeg kan lære deg om dette”-stemmen bringer oss ofte tilbake til bedreviteren og ubehagelig minner fra skoletiden. Dette medfører lett at vi går i en forsvars­posisjon.

·        Stemmen til en god venn: Denne stemmen er den du hører når en god venn spør om du trenger hjelp eller hvordan det går med deg. Den har kun gode intensjoner og et oppriktig ønske om å hjelpe. Den er varm og vennlig og innbyr deg til å prate ut om ting du er opptatt av og som du strever med. Vennestemmen inngir tillit og trygghet og er en av stemmene vi knytter nært opp til coaching. Åpen, interessert og en stor grad av ”bry-seg-dimensjonen” preger vennestemmen.

·       Vismannsstemmen: Enkelte mennesker lytter vi til og andre ikke. Vi liker og lytte til kloke mennesker, og disse har ofte en stemme hvor de forteller oss ting uten av de virker belærende eller hovmodige. De har ofte en stemme som preges av ros samtidig som den tilkjennegir kunnskap og erfaring. Vi forventer ofte å bli møtt med en vismannsstemme når vi søker kontakt med noen for å løse utfordringer, problemer eller be om råd, så dette er også en stemme som passer godt inn i coachingrammen.

Hva har så dette å si for coaching? Du bør være kapabel til å svitsje mellom ulike stemmer ut fra en gitt situasjon. Måten du uttrykker deg via volum og tonalitet i stemmebruken i en coachingsamtale vil være avgjørende for hvordan coachingrelasjonen bygges opp og samtalens forløp. Stemmen din og måten du bruker den på vil avgjøre hvorvidt du oppnår tillit og åpenhet i selve samtalen, og den vil avgjøre responsen fra den som blir coachet når det gjelder hvorvidt du får åpne og ærlige svar på spørsmålene dine. Den emosjonelle hjernen tolker underbevisst volum, tonalitet og uttrykksform i stemmen din og fanger den opp noe som den tolker som faresignaler gir den ytterligere beskjed til reptilhjernen om å aktivere kamp, flukt eller forsvarsreaksjoner.

Hvis vi kobler stemmebruk sammen med hvordan den emosjonelle hjernens preferanse for å tenke hierarkisk gjennom familiens/ gruppens kjærlighet og beskyttelse, kan du selv tenke deg hva som skjer når sjefen brøler til deg. Pater Familias stemmebruk og tonalitet slår inn med full kraft og sender noen nødsignaler til reptilhjernen om å gå i krigen eller rømme så fort som mulig. God kommunikasjon og dialog blokkeres umiddelbart, og relatert til coaching blokkeres også mulighetene for visualisering og kreativitet som ligger i hjernens cortex. (Dette blir forklart i hjernens siste del - cortex).

Nyere forskning har også vist at vi bare klarer å ha fire oppmerksomhetsområder (4 +/- 1) i vår bevisste hjerne samtidig. Vår underbevissthet oppfatter derimot langt mer, og ca. ¾ av hva vi er oppmerksomme på går til den emosjonelle delen av hjernen.

Den beste måten å unngå den emosjonelle hjernens tolkning av faresignaler er å stille åpne spørsmål. Enkelt sagt starter åpne spørsmål alltid med et spørreord som hva, hvem, hvilke, hvilken, hvor, hvordan, når og kan ikke besvares med ja eller nei. Når vi stiller et åpent spørsmål vil vi gå opp i tonalitet/ toneleiet på slutten av spørsmålet, noe den emosjonelle hjernen oppfatter som en ekte invitt  til at du oppriktig er interessert i coachees mening og ikke er ute etter å kritisere. Motsatsen er utsagn hvor du gjør en konstatering, kritiserer eller viser åpen uenighet. Ved  denne type utsagn vil tonalitet/ stemmeleie gå nedover eller være lik mot slutten av utsagnet, noe som aktiverer underbevisstheten i den emosjonelle hjernen som sender beskjeden videre til gir reptilhjernen.

Cortex

”Det jeg hører, glemmer jeg.
Det jeg ser, husker jeg.
Det jeg gjør, forstår jeg”.
Confucius, 451 B.C.

Cortex (eller storhjernen - av det latinske navnet som betyr bark) ligger øverst av de tre hjernene og utgjør 80% av vår hjerne. Cortex er et ”teppe” på ca. 75 x 75 cm som ”krøller seg” omkring den emosjonelle hjernen og reptilhjernen. Dette er hjernens desidert største del og har ca. 1000 milliarder hjerneceller hvorav 100 milliarder er aktive nerveceller (neuroner) og 900 milliarder er andre celler (gliaceller) som "limer sammen", ernærer og isolerer de aktive cellene.

Hver aktive nervecelle kan utvikle opptil 20 000 forgreninger (dendritter) til de andre 100 milliarder aktive cellene. Forsøk å forestille deg hvor mange koblinger dette blir: Tenk på 10 arbeidsoppgaver du til daglig gjør på kontoret ditt. Kombinerer du dette på alle mulige måter får du tallet 3 628 800. Øker du tallet til 11 oppgaver blir tallet plutselig 39 916 800. Og her snakker vi om kombinasjoner av 100 milliarder!

Cortex viktigste oppgaver er:

- Tenkning, vurderinger, innsikt og erkjennelse
- Problemløsning og beregning
- Språk, skrift og tegning
- Lesing og oversettelse
- Langsiktig planlegging og fremtidstenking
- Visualisering og visjonstenking
- Kreativitet

Denne delen av hjernen er bare 2 millioner år gammel, og er den som skiller oss fra andre pattedyr. Det er kort og godt cortex du benytter når du skal tenke, tale, se, høre og skape – alt dette hjernefunksjoner hvor mennesket er overlegne andre pattedyr. Men på bakgrunn av at cortex kun har hatt 2 millioner år på å utvikle seg, er den ikke fullt ut integrert med reptilhjernen og hjernens emosjonelle del.   

Nyere hjerneforskning av Joseph LeDoux oppdaget en kjertel i den emosjonelle hjernen som fikk benevnelsen Amygdala eller C.I.A (Common Integrated Area). Denne kjertelen er en slags psykisk vaktpost i hjernen, og hjernens spesialist på følelser. LeDoux fant ut at sanseinntrykkene tok en annen vei enn man tidligere trodde. Når et sansesignal går til hjernen går det ikke direkte til cortex for logisk tolkning og analyse, men derimot direkte til en følelsesmessig tolkning i den emosjonelle hjernen via den nyoppdagede “snarveien” til Amygdala. Dette gjør at følelsene tar styringen over den logiske/ analytiske delen av hjernen. Et eksempel på dette er når vi blir sint og mister vår følelsesmessige kontroll. Dette forklarer ytterligere hvorfor reptilhjernen og den emosjonelle hjernen i gitte situasjoner kan overta styringen og hindre oss i å tenke og handle i det perspektivet vi liker å kalle ”rasjonelt og logisk”. 

Forenklet sagt medfører dette at sanseinntrykk går direkte til hjernens følelsessenter hvor Amygdala hurtig gransker og ser etter faresignaler. Amygdala stiller spørsmål om dette er noe jeg er redd, misliker, gjør meg vondt osv. Hvis dette er tilfelle sender Amygdala faresignaler til resten av hjernen som ofte medfører automatiske forsvarsreaksjoner (går til reptilhjernen). Nervebanen til følelsessenteret er dermed langt raskere enn nervebanen til den intellektuelt tenkende del av hjernen. Dette gjør at følelsene i mange tilfeller dominerer hjernens evne til logisk og objektiv tenkning. Denne nye oppdagelsen gjør det dermed enda viktigere å være bevisst på sine følelser og følelsene som kompass mot egne verdier og hva som er rett og galt. Våre følelser vil umiddelbart respondere på noe vi vet ikke er riktig, og gi beskjed om dette før vår logisk tenkende hjerne gjør sin vurdering.

Cortex gir oss også evnen til fremtidig tenkning og planlegging. Dette er også noe som skiller oss fra andre pattedyr. Noen vil kanskje hevde at en hund tenker på fremtiden når den graver ned et ben, men den gjør dette som en ren automatisert refleksreaksjon for å sikre matforrådet i tilfelle dårlige tider. (Akkurat som ekornet som samler nøtter til sitt vinterforråd). Dyr lever og tenker assosiert i nuet. De er nåtidsorienterte og evner ikke å tenke fremover og planlegge for morgendagen. Menneskene har via cortex evnen til å tenke dissosiert, det vil si ut av nåsituasjonen og forestille oss fremtiden.

Dette forklarer videre hvorfor cortex er visuell, det vil si tenker og handler i bilder. Hvis vi blir bedt om å tenke oss om hvor vi ønsker å være neste sommerferie, vil hjernen skape et bilde av dette. Det samme skjer hvis vi blir bedt om å lage en visjon om hvor vi vil være om 5 år eller hvordan vi kan bli en bedre selger. Fordi denne delen av hjernen som er rettet mot fremtid (og dermed utvikling) er visuell, vil visualisering i en coachingsamtale være et glitrende hjelpemiddel. Når du skal arbeide med personlige mål, utviklingsplaner og fremtidig problemløsning bør du i størst mulig grad visualisere dette via tegninger, bilder og skreven tekst på et papir som coachee kan se. Visualiseringer av det dere snakker om aktiverer og stimulerer cortex til å finne kreative løsninger. Cortex er 1000 ganger mer fleksibel  enn den emosjonelle hjernen for fremtidig tenkning.